Omtrent sånn...
Mye kan sies om min oppvekst i Bodø, og mye skal jeg la være usagt. Men der i byen lærte jeg i alle fall hvordan en Napoleonskake (men stor N) skulle være: størrelse, farge, konsistens og ikke minst smak. Historien som jeg nå skal fortelle er gammel, og skuffelsene siden har vært mange. Men den er nødvendig for at du skal kunne anerkjenne min autoritet på feltet.
Jeg bodde fortsatt hjemme hos mine foreldre, men hadde så smått begynt å tjene noen slanter gjennom lørdagsjobben på Samvirkelagets elektrobutikk. Jeg var alltid nervøs når jeg som sistemann entret kafeen etter jobb. Hadde de fortsatt Napoleonskaker? Denne lørdagen måtte det ha vært rikelig. Jeg hogg inn min første, ledsaget av en Cola, og satte innpå nr to. Gunnar kunne ikke tro det han så ettersom han ikke kom seg gjennom sin – så store var de. ”Jeg kunne lett spist 10”, utbasunerte jeg. Det ble stille rundt bordet der Gunnar utfordret min ære som livsnyter. Pengene i lomma ville akkurat rekke, så jeg hadde ikke noe valg. 30 minutter senere var ytterligere en Cola helt innpå i selskap med 8 Napoleonskaker. Jeg vant veddemålet og kunne innkassere gevinsten -Napoleonskake nr 11.
Det skal være usagt om det er tiden eller geografien som har skylden for det de kaller napoleonskaker i dag. Sett opp mot global oppvarming og andre storpolitiske spørsmål er dette en tapt sak, og glemt – til og med for meg. Inntil i dag.
Vi møttes en gjeng for å følge omvisningen på Munch-museet med påfølgende besøk i kafeen. I køen foran kassa blunket den til meg. Samme farge, nesten samme størrelse. Som evig optimist kunne jeg ikke annet enn prøve. Satte meg vel til rette, måtte nøye meg med teskje ettersom de ikke hadde kakegaffel. Vippet den over, delte den i to med halvparten av kremen på bunn, halvparten på topp. Bunnen går alltid først.
Hvordan den smakte? Vel dette var dagens lysglimt så kan du jo reflektere over det, eller ta deg en tur og prøve selv.
Merkelig med den tiden som vi lever i. Vi har hørt det, og vi ser det. Utviklingen går stadig raskere. Går vi et par hundre år tilbake i tid skjedde det ikke rare endringen fra det ene århundret til det neste. Jeg mener sett i forhold til det som vi opplever i dag. Temaet er utrolig fascinerende, men denne lørdagen starter snart og jeg har ikke mange nok timer disponibelt. Dessuten har jeg en jobb å gjøre med bloggen. Jeg var heldigvis for opptatt med andre ting fredag kveld.
I god tid før filmen møttes vi i sentrum. En liten gruppe venner på seks fra fire forskjellige land. Forslagene på hvor vi skulle ta et glass var mange, inntil noen sa Café Sjakk Matt. Jeg rykket til i spontant flashback, husket tiden som DJ fra forrige årtusen. Her møttes vi sent etter jobb, på varme sommermorgener før Huk, etter Huk. Husker ikke av hvem, men det var her jeg lærte å spille Backgammon, eksotisk! Logoen var den samme, inngangen og spillene som du kunne låne. Så er det da noe som utrolig nok overlever et årtusen.
PS. Ikke en gang den elendige bildekvaliteten på Klingenberg 3 klarte å dekke over det enkle men herlige budskapet i ”Invictus – de uovervineligne”. Har du ikke sett den ennå så vent! Den kommer snart på Blu-ray/DVD.
Som pappa er det noen oppgaver som faller litt tyngre enn andre. I dag møtte jeg en av dem. Jeg hadde vært sammen med min 10-årige datter for å trekke hjørnetennene på høyre side for noen uker siden.
13 minutter senere
Nå var det de to til venstre som stod for tur. Hun visste hva hun gikk til så det var lite entusiasme å spore – ikke steg den ettersom vi nærmet oss tannlegekontoret. Jeg skal spare deg for detaljene.
Men du lurer selvfølgelig på hva dette har med lysglimt å gjøre. Ikke så mye – i alle fall ikke der og da. Men når jeg tenker tilbake på de 13 minuttene som vi var der inne så er det så godt å kjenne at jeg var der for henne. Og det er jeg sikker på at hun også kjente så som hun klemte hånda mi. Å dele slike øyeblikk skaper noe i hjertene, og sånn sett tror jeg dette ble til noe mer enn et lysglimt.
Vi lærte noe også. I over en uke hadde hun gruet seg for noe som tok 13 minutter. 4 av disse var vonde, altså svært begrenset omfang. Neste gang vi gruer oss så fælt, kommer vi til å fokusere mer på det øyeblikket når alt er over.
Det er vanskelig å se tilbake på denne dagen uten å ta med sola. Den VARMET! Det gjorde også mottakelsen som jeg fikk på Langhus skole. Kom dit for å holde kurs – ikke som gjest. Jeg mener, tar jo betalt for å holde kurs og har da ikke store forventninger til mottakelsen. Jeg fikk et varmt tilbud om kaffe i en munter kaffekopp tatt ut av skapet spesielt reservert for gjester… Så var det mat, is og frukt!
God stemning, men krevende forsamling. De hadde fått sine interaktive tavler, SMARTBoard på slutten av året og tatt dem i bruk etter beste evne. Nå når det endelig ble kurs, eksploderte det i engasjement! De dro i meg fra alle kanter, spørsmålene haglet, og jeg hadde svare strev med å holde meg i nærheten av opplegget. Til slutt vanket det gode ord til meg. Og blomst! Makan!
Jeg gir herved en bukett godord til lærere og ledelse ved Langhus skole – snakker om lysglimt!
Kan ikke annet enn å prise våren etter en slik dag. Et bilde av mine barn for et par år siden i Botanisk Hage. Litt mer vår, men det er lov å drømme!
Vår sier jeg. Hæ –det tror jeg ikke noe på, sier sikkert du. Men dette er noe som jeg har sjekket med både Store Norske Leksikon, Wikipedia og Yr, så da står jeg nok godt rustet i denne diskusjonen;) I Norge henger det sammen sånn: Vinter er det når gjennomsnittlig temperatur i døgnet er på under 0 grader. Tilsvarende er det sommer når gjennomsnittlig temperatur er over 10 grader. Tiden mellom dette er VÅR. Spørsmålet blir da om gjennomsnittstemperaturen i dag holder seg over 0 grader. Vågal som jeg jo er, tar jeg dette for god fisk og erklærer VÅR.
Visste du forresten at Store Norske Leksikon ligger på nett og at det ikke koster noe å bruke?
Solnedgang over Hallningsskarven for to år siden, omtrent på denne tida (ikke filter, ikke Photoshop - all natural!).
Det som ansporet meg til å starte denne bloggen var å bli i bedre stand til å ta vare på dagene. Det å gi hver dag sin egen identitet slik at når jeg 100 dager senere ser tilbake så er det en masse lysglimt som viser hvor jeg har vært. I dag, tiende dag passer det godt å gjøre opp status på hvordan jeg ligger an med prosjektet.
Jeg har sett at alle dager har noe godt med seg. De fleste inneholder også en rekke lysglimt. Noen små, andre større. Noen private som jeg ikke vil dele med deg, og andre som jeg gjerne deler. Dette er omtrent som jeg forventet det. Men jeg skal være ærlig å si at dette nok er en tøffere utfordring enn jeg hadde ventet. Noen dager er det ikke opplagt hva jeg skal skrive om, og da må jeg selv sørge for å komme i posisjon til at livet kan blunke til meg. Dette gjør noe med meg. Jeg blir mer bevisst det positive, og har blitt flinkere til å ta vare på øyeblikkene. Så stiller jeg større krav til meg selv – hva jeg fyller dagen med.
Den store overraskelsen er allikevel noe helt annet. Den er det du som står for. Jeg hadde ikke ventet å få så pass mange lesere. Takk for motivasjonen som du er med på å gi!
Det finnes to typer mennesker – nei, jeg tenker ikke på de som liker vrs ikke liker fotball. Det finnes da mer i livet… Som for eksempel gadgets. Altså, det finnes to typer mennesker – de som liker gadgets og de som ikke liker… Felles for begge interesser er imidlertid en utømmelig kilde til noe å snakke om – og ikke så få ergrelser og lysglimt.
Det jeg vet om fotball er ikke verdt å vite. Dette ble også grovt utnyttet ved et julebord da jeg på 5 min varsel måtte holde et 8 minutters innlegg om Rosenborg. De lo så de ikke klarte sitte. Sjansen for at du på denne bloggen blir plaget med ytringer om mediaformidlet idrett er som du nå skjønner rimelig liten.
Så til Dagens Lysglimt som egentlig er gårdagens – tilgi meg! Dagens Lysglimt oppleves i dette øyeblikk. Jeg sitter med min iPhone og skriver innlegget! Fant applikasjonen på WordPress. Funker som ei kule og er gratis! Har du Android eller BlackBerry så er også du inne i varmen.
Men hva har så alt dette med overskriften å gjøre?
Vel, jeg har nå blottlagt meg som en fotballidiot – i ordets andre forstand, og er dermed dømt og forlatt av halve leserskaren. Så har jeg også brutt med mitt eget prinsipp om ikke å omtale gadgets. Ettersom livet er så mye mer….
Sånn ser WordPress for iPhone ut. Funker som ei kule og er gratis!
Gjengen jeg er så heldig å høre sammen med!
Dette er en søndag som har vært koselig fra start til slutt. Det er kanskje derfor det er vanskelig å finne lysglimtet å skrive om. Lang morgen og sen frokost. Så sent at vi bare så vidt fikk noen minutter med sol da vi endelig hadde fått på oss skiene kl 3.
Sola hadde da varmet lenge nok til at sporet var isete og smøringen en større utfordring enn hva jeg var i stand til å takle. Vi hadde med andre ord fantastisk gli – begge veier. Men ser vi bort fra de verste motbakkene satt smilene allikevel løse mens vi lekte oss fram – og tilbake….
Det er ikke mange som starter så sent som oss, og det er forklaringen på at skihytta på Bekkestua var stengt da vi kom innom. Derfor fikk vi også benkene på sydveggen for oss selv. Full fokus på medbrakt kake og te. Masse glede, mange smil og den gode følelsen av å høre sammen.
En til dels missvisende overskrift.
Mat igjen, tenker du når du leser dagens innlegg – spiser denne fyren hver dag??
Ja, og svært ofte lager jeg det som vi spiser også. Noen ganger som i dag når jeg har tid, liker jeg å eksperimentere. På menyen stod Kylling ala Pappz og ovnsstekte potetbåter. Da tar jeg det som passer fra kjøleskapet og lager marinaden som kyllingfileten ligger i noen timer. Dette går inn i stekeovnen i en herlig saus og stekes knapp time. Skulle gjerne fortalt deg hvordan det smaker hadde jeg ikke vært så beskjeden ….
Men i dag skjedde det som før bare har skjedd i Hakkebakkeskogen. Jeg drysset på godt med paprikapulver, masse faktisk siden det må til for å sette smak. Vi liker at maten har litt snert så jeg tok det som et komplement da kommentaren kom umiddelbart – dette er jammen hot! Alle samtykket, og jeg smakte som sistemann. Det var da jeg kom på hvor jeg hadde gjort av chilipulveret som jeg hadde kjøpt fra den lokale tyrkiske kjøpmannen. Du har gjettet det, i et tomt glass med påskriften paprika. Er det mulig???
Nå kommer vi til dagens lysglimt – vanskelig å tro sier du, men hør bare her: Mine to barn er 10 og 13, og maten var over evne sterk. De skrapte av sausen, spiste kyllingbiter og ovnsbakte poteter mens de lot komplementene hagle. Det er sant! ”Dette er jammen godt pappa, sterkt, men hadde det ikke vært fort chilien hadde det vært en tier” ble det sagt. ”Kyllingen er virkelig mør” og ”Pappa, denne middagen er helt fantastisk, den får forkjølelsen min til å forsvinne!”
Det er nesten som jeg griner så rørt er jeg.
PS
Kylling ala Pappz er virkelig god når du bare er forsiktig med paprikaen. Oppskriften er hemmelig, den deler jeg bare med de som ber om å få den. God helg!
Dette har vært en god dag. Jada, nok av stress, følelsen av ikke å komme i mål med arbeidsoppgaver, men det er allikevel de positive hendelsene som sitter igjen. Så som tilbakemeldingene på datakurset jeg holdt i formiddag i et stort Oslofirma. Best av alt – kjæresten kom hjem. Hun har vært borte helt siden søndag morgen. Nå tenker du at hun er lysglimtet jeg skal skrive om, men der tar du feil. Hun er ikke noe lysglimt, hun er en solstråle!
Middagen ble en kandidat – herlig å få sånne tilbakemeldinger på det en lager. Men den nådde ikke opp denne gang.
Folk er rare, og der er jeg ikke noe unntak! Jeg har fast plass ved bordet, og det er utenkelig å endre på det. I dag ønsket jeg å utfordre meg selv og gjorde noe så villt som å sette meg på en annen stol….. stille – lenge…..
Jeg lever fortsatt, taket ramlet ikke ned , og jeg er en erfaring og et lysglimt rikere. Ønsk meg lykke til videre!
Siste kommentarer