13 minutter

Som pappa er det noen oppgaver som faller litt tyngre enn andre. I dag møtte jeg en av dem. Jeg hadde vært sammen med min 10-årige datter for å trekke hjørnetennene på høyre side for noen uker siden.

13 minutter senere

Nå var det de to til venstre som stod for tur. Hun visste hva hun gikk til så det var lite entusiasme å spore – ikke steg den ettersom vi nærmet oss tannlegekontoret. Jeg skal spare deg for detaljene.
Men du lurer selvfølgelig på hva dette har med lysglimt å gjøre. Ikke så mye – i alle fall ikke der og da. Men når jeg tenker tilbake på de 13 minuttene som vi var der inne så er det så godt å kjenne at jeg var der for henne. Og det er jeg sikker på at hun også kjente så som hun klemte hånda mi. Å dele slike øyeblikk skaper noe i hjertene, og sånn sett tror jeg dette ble til noe mer enn et lysglimt.
Vi lærte noe også. I over en uke hadde hun gruet seg for noe som tok 13 minutter. 4 av disse var vonde, altså svært begrenset omfang. Neste gang vi gruer oss så fælt, kommer vi til å fokusere mer på det øyeblikket når alt er over.