Munchs Napoleonskake

Omtrent sånn...

Mye kan sies om min oppvekst i Bodø, og mye skal jeg la være usagt. Men der i byen lærte jeg i alle fall hvordan en Napoleonskake (men stor N) skulle være: størrelse, farge, konsistens og ikke minst smak. Historien som jeg nå skal fortelle er gammel, og skuffelsene siden har vært mange. Men den er nødvendig for at du skal kunne anerkjenne min autoritet på feltet.
Jeg bodde fortsatt hjemme hos mine foreldre, men hadde så smått begynt å tjene noen slanter gjennom lørdagsjobben på Samvirkelagets elektrobutikk. Jeg var alltid nervøs når jeg som sistemann entret kafeen etter jobb. Hadde de fortsatt Napoleonskaker? Denne lørdagen måtte det ha vært rikelig. Jeg hogg inn min første, ledsaget av en Cola, og satte innpå nr to. Gunnar kunne ikke tro det han så ettersom han ikke kom seg gjennom sin – så store var de. ”Jeg kunne lett spist 10”, utbasunerte jeg. Det ble stille rundt bordet der Gunnar utfordret min ære som livsnyter. Pengene i lomma ville akkurat rekke, så jeg hadde ikke noe valg. 30 minutter senere var ytterligere en Cola helt innpå i selskap med 8 Napoleonskaker. Jeg vant veddemålet og kunne innkassere gevinsten -Napoleonskake nr 11.
Det skal være usagt om det er tiden eller geografien som har skylden for det de kaller napoleonskaker i dag. Sett opp mot global oppvarming og andre storpolitiske spørsmål er dette en tapt sak, og glemt – til og med for meg. Inntil i dag.
Vi møttes en gjeng for å følge omvisningen på Munch-museet med påfølgende besøk i kafeen. I køen foran kassa blunket den til meg. Samme farge, nesten samme størrelse. Som evig optimist kunne jeg ikke annet enn prøve. Satte meg vel til rette, måtte nøye meg med teskje ettersom de ikke hadde kakegaffel. Vippet den over, delte den i to med halvparten av kremen på bunn, halvparten på topp. Bunnen går alltid først.
Hvordan den smakte? Vel dette var dagens lysglimt så kan du jo reflektere over det, eller ta deg en tur og prøve selv.