Entusiasme og motivasjon

Dagen ble som jeg hadde trodd – et rotterace! Selvoppfyllende profeti sier du… Nei, ikke nødvendig å være profet for å se at denne dagen ville bli svett.
Jeg måtte tidlig sette arbeidsoppgaver til side. Ellers hadde jeg ikke fått tid til å forberede meg til datakurset senere på dagen. Det var lærerne på en skole ikke langt unna som skulle kurses. Men PCen hadde ikke hadde samme forståelse for prioriteringer som meg. En sjekk viste at programvaren måtte reinstalleres. To timer senere kunne jeg trekke pusten og senke skuldrene. Men nå var det ikke mye tid til forberedelser.
Jeg kom fram til riktig skole i god tid. Trodde jeg. For der nektet projektoren og PCen å kommunisere på normalt vis. Slikt tar jeg personlig – jeg er tross alt eksperten. Hadde jeg bare fått vært alene med basketaket, men lærerne møtte punktlig og nå haglet det med gode råd og trøstende kommentarer. PC’n måtte til slutt avskrives og jeg spurte pent om å få låne. Dette skulle nok gå greit.

Noen minutter på overtid i første av tre timer spurte jeg: Orker dere fem minutter til eller skal vi ta pause nå? Jeg skjønte ikke blikkene som gikk i forsamlingen, summingen, rådløsheten. En av de modigste grep ordet og informerte at dagen deres var over. Noen var sultne, unger skulle hentes og fødselsdagskaker skulle bakes. Hvorfor vi ikke hadde samme agenda kan man saktens lure på, men jeg er ikke så interessert. Langt mer interessant er det å se den håndfullen med lærere som stilte etter pausen til to timer ubetalt overtid. Med stor entusiasme og høy motivasjon deltok de til siste slutt. Det ble dagens lysglimt for meg!
PS
For den som har lest mitt forrige innlegg: Det ble pallplassering på meg til slutt 😉